Er talgkrem bærekraftig? Biprodukt, dyrevelferd og det ærlige regnestykket

Kort forklart

Hovedargumentet for at talgkrem er bærekraftig, er at talg er et biprodukt. Storfe slaktes for kjøttets skyld, og fettet blir til uansett om noen lager krem av det eller ikke. Bruker du det til hudpleie, utnytter du en ressurs som ellers går til dyrefôr, industriformål eller destruksjon.

Motargumentet er like enkelt: et biprodukt fra kjøttproduksjon er fortsatt knyttet til kjøttproduksjon, og storfehold har et betydelig klimaavtrykk. Hvor mye av det avtrykket som skal tilskrives kremkrukken din, er et regnestykke det ikke finnes ett fasitsvar på.

Konklusjonen vår er nøktern: talgkrem er verken en klimaløsning eller en miljøsynd. Den er en fornuftig bruk av noe som allerede finnes, og for de fleste er de reelle valgene som betyr noe mer hverdagslige - opprinnelse, emballasje og hvor mye du faktisk bruker opp.

Biproduktargumentet: hva talg er i verdikjeden

Når et storfe slaktes, er kjøttet det økonomisk avgjørende. Resten - skinn, bein, innmat og fett - kalles i bransjen for restråstoff eller biprodukter, og har historisk hatt lav verdi. Talg er en del av dette. Fettet skilles ut og smeltes, og går tradisjonelt til dyrefôr, såpeproduksjon, tekniske formål og i noen grad biodiesel.

Norsk kjøttindustri utnytter en stor del av dyret, men verdien per kilo restråstoff er lav. Poenget produsentene av talgkrem gjør, er derfor rimelig: å bruke fettet til hudpleie flytter en lavverdiressurs oppover i verdikjeden, i stedet for at det ender som fôr eller brennstoff. Ingen dyr slaktes for kremens skyld - volumet er altfor lite til at det ville lønne seg.

Her er forbeholdet du bør ha med: at noe er et biprodukt betyr ikke at det er gratis, hverken økonomisk eller klimamessig. Det betyr at ressursen finnes, og at spørsmålet er hva den brukes til.

Klimaregnskapet: hvorfor tallene spriker

Det tekniske ordet for problemet er allokering: når ett dyr gir mange produkter, hvordan fordeler man utslippene mellom dem? Fordeler man etter økonomisk verdi, får kjøttet nesten hele avtrykket og talgen svært lite - fettet utgjør en liten andel av slakteverdien. Fordeler man etter masse, får talgen en større andel. Samme dyr, samme utslipp, helt ulike tall på krukken.

Derfor bør du møte konkrete klimatall på talgprodukter med samme skepsis som andre miljøpåstander: spør hvilken allokeringsmetode som er brukt, og om tallet gjelder råvaren eller det ferdige produktet med emballasje og transport. Seriøse produsenter kan svare på det. De fleste små gårdsprodusenter har ikke gjort noe livsløpsregnskap i det hele tatt, og det er greit - så lenge de ikke påstår noe de ikke har regnet på.

Det som uansett gjelder: storfehold har høyere klimaavtrykk enn planteproduksjon, og det endrer seg ikke av at man bruker fettet. Er klimaavtrykket i seg selv det avgjørende for deg, er et plantebasert fett det ærligste valget - med de forbeholdene som følger under.

Talg mot plantefett: sammenligningen som brukes mest

Sammenligningen du oftest møter, er talg mot palmeolje. Den er relevant, for palmeolje og palmeoljederivater finnes i en stor andel av vanlige kremer, og palmeoljeproduksjon er knyttet til avskoging og tap av regnskog i Sørøst-Asia. Sertifisert palmeolje (RSPO) adresserer deler av problemet, men sertifiseringen er omdiskutert, og i lange ingredienslister er palmeoljederivater vanskelige å få øye på i det hele tatt.

Sheasmør og kokosolje er de andre vanlige alternativene. Sheasmør høstes i stor grad av kvinnekooperativer i Vest-Afrika og har gjerne en positiv sosial profil, men transporteres langt. Kokosolje har lavere arealbruk enn palmeolje, men samme grunnproblem med lang transport og monokultur. Ingen av dem er problemfrie, og ingen av dem er katastrofer.

Den ærlige oppsummeringen: for en nordmann som kjøper en krukke krem et par ganger i året, er forskjellen mellom disse alternativene liten i det store bildet. Det som betyr mer, er hvor mye du kjøper totalt, og om du bruker opp det du har.

Dyrevelferd og opprinnelse: dette kan du spørre om

For mange er dyrevelferd viktigere enn klimatallene, og der er talgkrem faktisk lettere å etterprøve enn de fleste kosmetiske ingredienser: kjeden er kort. Talgen kommer fra et bestemt dyr, fra et bestemt slakteri, gjerne i samme fylke som produsenten. Norsk landbruk har dessuten et strengere regelverk for dyrevelferd og lavere antibiotikabruk enn de fleste land vi importerer fra.

Fire spørsmål er verdt å stille en produsent, og et seriøst merke svarer uten omsvøp: Hvor kommer talgen fra - gård, region eller slakteri? Er dyrene gressfôret, og hvor stor del av året går de ute? Er talgen norsk, eller importert renset talg? Og hvor mange ganger er den renset? De som ikke kan svare på det første spørsmålet, kjøper som regel ferdig renset talg i bulk uten å vite noe om opprinnelsen.

Gressfôret er verdt en presisering: i Norge går de fleste storfe på beite deler av året, men få er utelukkende gressfôret slik begrepet brukes internasjonalt. Bruker en produsent «gressfôret» som salgsargument, er det rimelig å be om hva de legger i ordet.

Emballasje, holdbarhet og det du faktisk styrer

Her ligger det du som kjøper har reell kontroll over. Glasskrukke med metallokk kan gjenbrukes eller resirkuleres uten videre; plastkrukker er lettere å frakte, men gir en engangsemballasje for et produkt som skal vare i måneder. Flere norske småprodusenter selger etterfyll eller gir rabatt om du sender krukken tilbake - det er verdt å spørre om.

Talgkrem har en fordel til: den er vannfri. En vanlig fuktighetskrem består i stor grad av vann, som må emulgeres, konserveres og fraktes. Talgkrem er konsentrert produkt hele veien, og du bruker mindre av den per gang - en riskorn-stor mengde til ansiktet, en ertestor til hendene. En krukke på 100 ml varer i mange måneder.

Og det som slår alt annet: å bruke opp det du har. En krukke som blir harsk bakerst i skapet er dårligere miljøregnskap enn hvilken som helst råvarediskusjon. Kjøp én krukke om gangen, oppbevar den mørkt og kjølig, og bruk den ferdig.

Hvis du ikke vil bruke animalske produkter

Talgkrem er ikke vegansk, og det finnes ingen versjon av den som er det - talg er per definisjon animalsk fett. Er det avgjørende for deg, er det ikke noe å diskutere, og resten av bærekraftsargumentene endrer ikke saken.

De nærmeste plantebaserte alternativene i konsistens og bruk er sheasmør, kakaosmør og mangosmør, gjerne pisket med en olje for smidighet. De legger seg som samme type okklusivt lag, og for tørr hud gjør de i praksis mye av den samme jobben. Forskjellen mange merker, er teksturen: plantesmør oppleves ofte mer voksaktig og blir liggende lenger oppå huden.

Vil du unngå både animalsk fett og palmeolje, er ingredienslisten stedet å lese nøye. Palmeoljederivater går under mange navn, og korte ingredienslister er lettere å vurdere enn lange - uansett hvilket fett du lander på.

Ofte stilte spørsmål